Jostein forsker på bevissthet og anestesi

 

 

Hvordan ble du interessert i bevissthetsforskning?

I ungdomstiden fattet jeg tidlig interesse for eksistensialfilosofi – de store spørsmålene om vår eksistens, fri vilje og bevissthet. For meg ble likevel filosofi litt for abstrakt, så da jeg skulle begynne å studere falt valget på psykologi ved UiO som en mer konkret innfallsvinkel til denne typen spørsmål. I løpet av studiet ble jeg stadig mer opptatt av hvordan hjernen underligger hele vår person, inkludert vår subjektive opplevelse av verden.

Da tiden nærmet seg masterprosjektet så jeg etter forskningsgrupper som jobbet med nettopp hvordan bevissthet oppstår i hjernen. Jeg fikk tilbud om å gjøre prosjektet hos en gruppe ved Universitetet i Oxford som forsket på anestesi og bevissthet, en sjanse jeg ikke kunne takke nei til!
 

Fortell litt om hva du holder på med nå?

Vår gruppe jobber med å utvikle et individuelt mål på hvor dypt anestesert man er under en operasjon basert på målinger av hjerneaktiviteten deres. Det er et stort problem at anestesileger gir alt for store doser anestesi for å være helt sikre på at pasientene er helt ubevisste. I nyere tid har man blitt mer og mer klar over de negative konsekvensene av over-medisinering, spesielt for sårbare pasientgrupper som de eldre.

 I denne MR-skanneren skal det gis anestesi guidet av en matematisk modell. Vi kommer til å gjøre ulike mål på hjerneaktiviteten til deltakerne i studien på flere stadier i overgangen fra helt våken til anestesert tilstand: fra man er helt våken til når man slutter å svare på spørsmål og når saktebølgene når sitt mest intense.

I denne MR-skanneren skal det gis anestesi guidet av en matematisk modell. Vi kommer til å gjøre ulike mål på hjerneaktiviteten til deltakerne i studien på flere stadier i overgangen fra helt våken til anestesert tilstand: fra man er helt våken til når man slutter å svare på spørsmål og når saktebølgene når sitt mest intense.

Mens man er anestesert begynner alle nevronene i hjernen å «fyre» sammen et sekunds tid, etterfulgt av total «stillhet» omtrent like lenge. Denne rytmen, som kalles «saktebølger», kan man måle med elektroder på hodet. Vår forskningsgruppe oppdaget tidligere at slike saktebølger øker i intensitet med økende dose anestesi, men etterhvert når sitt mest intense selv om dosen anestesi fortsetter å øke. Dersom man ser på hjerneaktiviteten på dette punktet med en MR-skanner ser man at hjernen ikke lenger prosesserer signaler fra sanseorganene våre, inkludert smertereseptorer. Derfor tror vi at når saktebølgene når sitt mest intense så kan det være punktet der man har fått nok anestesi, og at all anestesi utover dette er overflødig.

Mitt doktorgradsprojekt handler om å utvikle et nytt mål på hvor dypt anestesert man er basert på når saktebølgene når sitt maksimale. Mitt fokus er på å bekrefte at man faktisk er ubevisst når man er i denne tilstanden karakterisert av maksimerte saktebølger. For å gjøre dette bruker vi en matematisk modell som forteller oss i sanntid når en enkeltperson når denne tilstanden. Vi kan så gjøre ulike mål på hjerneaktiviteten deres med en MR-skanner, som hvilke deler av hjernen som reagerer på smerte eller hvordan ulike nettverk av hjernen endrer seg fra våken til anestesert tilstand. Dette vil også forhåpentligvis gi oss en bedre forståelse av hvordan anestesi bryter ned bevissthet.

 

Hva håper dere å oppnå?

Ved å se på mange ulike mål på hjerneaktivitet håper vi å kunne bekrefte med en viss sikkerhet at man ikke er bevisst når saktebølger er på sitt mest intense. Dersom dette er tilfellet kan vi videreutvikle vår matematiske modell til en monitor som kan brukes under ekte operasjoner.

Dette er en lang prosess som innebærer å gradvis øke antallet pasienter monitoren har blitt testet på, men dersom alt går som planlagt er håpet å utvikle en hjernebasert monitor som hjelper anestesileger over hele verden med å gi riktig dose anestesi, hverken mer eller mindre.

 
 
 
 Denne typen maskiner bruker anestesileger til å gi deg inhalerte gasser som blir tatt opp i blodet fra lungene og ført opp til hjernen. Der kobler molekylene i gassen seg til ulike reseptorer på nevronene, og dette signaliserer til nevronene at de skal begynne rytmen man måler som saktebølger. Foto: Lara Prisco

Denne typen maskiner bruker anestesileger til å gi deg inhalerte gasser som blir tatt opp i blodet fra lungene og ført opp til hjernen. Der kobler molekylene i gassen seg til ulike reseptorer på nevronene, og dette signaliserer til nevronene at de skal begynne rytmen man måler som saktebølger. Foto: Lara Prisco