Adrian's erfaringer fra studier i cambridge
 

Hvorfor valgte du å ta en forskningsmaster?

Jeg ble interessert i forskning på hva som ligger bak utvikling av psykiske lidelser gjennom erfaring som pårørende. Jeg begynte etter hvert å jobbe med et forskningsprosjekt ved siden av profesjonsstudiet i psykologi ved UiO, hvor jeg fikk møte mange personer som hadde opplevd depresjon. Depresjon er et av de største folkehelseproblemene i verden, spesielt hos ungdommer.

Adrian på campus på vei til formal dinner - ikledd “gown” . Foto: Privat

Adrian på campus på vei til formal dinner - ikledd “gown” . Foto: Privat

Helt siden jeg begynte på videregående hadde jeg hatt en drøm om å studere ved Oxford eller Cambridge. Jeg fikk en smakebit da jeg ble valgt ut til å dra på utveksling til Oxford et semester i løpet av studiene i Oslo. Jeg ble også en del av noe som het Junior Researcher Programme i tilknytning til Cambridge. Dette forsterket lysten til å studere der. Aker Scholarship ga meg muligheten til å reise til Cambridge for å forske på hva som ligger bak motstandsdyktighet mot stress hos ungdommer i risiko for å utvikle depresjon.

I masteren fant jeg at det å huske positive opplevelser hang sammen med redusert sårbarhet for depresjon etter stressende livshendelser. I løpet av ett år hadde de ungdommene som husket tydelige positive minner lavere nivåer av stresshormoner og færre negative tanker om seg selv, noe som igjen førte til mindre depressive symptomer. I forlengelsen av dette kan det være at trening i å huske positive minner kan forebygge depresjon hos sårbare ungdommer.

Da jeg beskrev resultatene for en jeg rodde sammen med i Cambridge, sa han at jeg hadde funnet støtte for tanken bak skytsvergen i Harry Potter. For å kunne gjennomføre trylleformelen som gir beskyttelse mot desperanter (som symboliserer depresjon, i følge J.K. Rowling), må nemlig Harry tenke på et sterkt positivt minne. Denne metaforen hjalp meg med å kommunisere funnene til både lekfolk og eksperter.
 

hvilke erfaringer har du gjort deg ved å studere i utlandet?

Jeg gjorde en 1-års master i psykiatri, som innebærer at man blir integrert i et forskningsmiljø og gjennomfører et forskningsprosjekt. Prosjektene er ofte basert på allerede innsamlede data, fordi man er nødt til å «hit the ground running» for å bli ferdig på ett år. I stedet for å sette karakterer regner de god kvalitet som at arbeidet er på et nivå som kan publiseres i et internasjonalt tidsskrift.

Jeg brukte mesteparten av året på å skrive en artikkel basert på masteren som nylig ble publisert i topptidsskriftet Nature Human Behaviour. For meg ville dette kun vært mulig i et miljø som ved Cambridge, hvor jeg fikk feedback fra flere dyktige forskere gjennom mange titalls versjoner av artikkelen. I tillegg kunne jeg melde meg på en lang rekke workshops i blant annet skriving, programmering og visualisering av data. En av dem ble holdt av en tidligere redaktør fra Nature, som kurset oss i hvordan å skrive artikler som har en sjanse til å bli publisert i et topptidsskrift. De legger altså lista høyt, men følger også opp med støtte og ressurser på en måte som sjeldent er mulig ved universitetene i Norge.

Livsstilen i Cambridge er på mange måter helt unik og, ja, Harry Potter-aktig. Ikke sjelden kan man finne seg selv gående gjennom byen med en gjeng studenter kledd i ’kutter’ (gowns), på vei til formell middag i et av collegene (formals). College-systemet gir deg muligheten til å omgås studenter fra andre disipliner i hverdagen, noe som kan gi en viktig motvekt til det ofte konkurransepregede miljøet mellom forskerne innen en disiplin. Jeg var heldig og bodde i et veldig sosialt college-eid hus, hvor vi ofte dro sammen på formals og satt i hagen og drakk vin og snakket om livet til langt på natt. Det sosiale miljøet ved Queens’ College og mellom oss Aker Scholars i Cambridge var for meg det viktigste jeg opplevde dette året, og er noe jeg vil ha med meg resten av livet.

Hva håper du å kunne jobbe mer med videre etter studiene?

For øyeblikket er jeg i gang med å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og denne våren har jeg fulltids praksis med pasientbehandling. Målet er å jobbe med en kombinasjon av forskning, undervisning og pasientbehandling i fremtiden. I Cambridge lærte jeg masse om alt fra statistikk og programmering til å presentere forskningsfunn og bygge nettverk på internasjonale konferanser. Dette ga meg et solid grunnlag for en fremtidig forskerkarriere.

Det å stå foran andre og presentere har alltid gjort meg veldig nervøs. Etter at jeg grep alle muligheter som bød seg i England og opplevde at jeg mestret det, utviklet det seg til å bli noe jeg er glad i å gjøre. Jeg holdt presentasjoner diverse steder i England. Jeg reiste også på en større konferanse i USA og vant en pris for presentasjonen der. Noen som hørte meg der inviterte meg til å presentere ved to universiteter i Tyskland. I tillegg til dette ble jeg invitert til Oxford av professoren som vurderte masteroppgaven min. Der holdt jeg en heldags workshop om analysene jeg brukte i masteroppgaven. Etter disse opplevelsene har jeg begynt med noe foredragsvirksomhet ved siden av studiene, og ser fram til undervisning som en spennende del av en mulig jobb innen akademia i fremtiden.

Adrian under Aker Scholarship Kick-Off i 2017. Foto: Kim Ramberhaug

Adrian under Aker Scholarship Kick-Off i 2017. Foto: Kim Ramberhaug

Aker Scholarship har gitt meg muligheten til å samarbeide med dyktige og kritiske forskere som har løftet kvaliteten på arbeidet mitt flere hakk. Dette vil jeg ta med meg inn i et fremtidig doktorgradsarbeid. En idé til en fremtidig doktorgrad vil være å undersøke om man kan trene opp evnen til å huske positive minner mer tydelig, og utvikle metoder for å forebygge depresjon basert på dette. En fordel med å både være psykolog og forsker er at man stadig blir minnet på betydningen forskningen kan ha for pasientene man møter. Dette møtet mellom teori og praksis gjør forskningen levende, og gir den en retning som forhåpentligvis kan bedre noens liv på lengre sikt.

 
 
 

Publisert: 08.05.2019